– Ikke la straffesporet bli det dominerende!
Etter 30 år i konfliktrådets tjeneste takker Svein Roppestad for seg, men før han trer inn i pensjonistenes rekker kommer han med en advarsel. Den minner mye om det Nils Christie advarte mot da organisering av U18-reaksjonene skulle avgjøres.
– Hold fanen om viktigheten av gjenopprettende prosesser høyt, ikke la digitalisering gå ut over de personlige møtene, og bevar den lokale forankringa til ordninga. La ikke straffesporet bli det dominerende, sier Svein.
Mye har forandret seg siden Svein en septemberdag i 1993 ble ansatt som konfliktrådsleder i Vestfold, en rolle han hadde de første 25 årene. Barnevernspedagogen hadde tidligere arbeidserfaring fra varmestue for uteliggere, fritidsklubb og Ungbo i Oslo. I tillegg til syv år i Friomsorgen i Vestfold, hvorav de siste to årene som leder. I den tiden fulgte han godt med på det som skjedde under prøveordningen med konfliktråd i Lier.
– I Friomsorgen var det lite fokus på offerperspektivet. Hvis noen begynte å snakke om den de hadde gjort skade mot, blei vi litt beklemte. Samtidig var det noe jeg savna. Det å kunne bidra til at gjerningsperson og offer fikk mulighet til å møtes var nok en viktig faktor for at jeg valgte å gå til Konfliktrådet.
«Bodde» i bilen
I starten husker Svein at jobben handlet mye om å gjøre konfliktrådsordningen kjent over hele fylket, med 14 kommuner, like mange lensmannskontor og fem politistasjoner.
– De første åra «bodde» jeg nærmest i bilen, på vei fra det ene informasjonsmøte til det andre. Dessuten var det viktig å profilere Konfliktrådet i media. Jeg hadde noe trening gjennom ti år i lokalradio, så den erfaringen kom godt med i det arbeidet.
Det er ikke få ting Svein har gjort for Konfliktrådet i løpet av 30 år, men noen oppgaver og opprør er han mer stolt av enn andre.
– Det å ha fått være med å bygge opp en helt ny ordning fra starten av har nok vært det alle viktigste. Da jeg begynte for vel 30 år siden, var det uten noen ting. Jeg måtte ordne meg kontor, kontorutstyr og rekruttere meklere. I løpet av ti arbeidsdager intervjua jeg 60 meklerkandidater i 14 kommuner. Alt skulle være klart til meklerkurset to måneder etter at jeg begynte. Utrolig moro, men ville aldri gjort det igjen. Det var hektiske tider. Det andre jeg er stolt av er nok at jeg som leder av Forum for konfliktrådsledere (FFK) måtte organisere et lite opprør, da et notat fra Justisdepartementet 2001 foreslo å legge konfliktrådene inn under politiet. Det førte til stort engasjement ute i konfliktrådene, hvor vi fikk departementet til å invitere til en høring. På slutten av høringa, og etter at Nils Christie hadde kommet med viktige argumentet, konkluderte statssekretær Anne Lise Ryel at framtidig organisering måtte utredes nærmere. Jeg fikk mulighet til å sitte i ei arbeidsgruppe som konkluderte med den såkalte Sivilavdelingsmodellen, med et eget sekretariat.
Vel femten år etter dette fikk Svein som tillitsvalgt og leder av AMU også mulighet til å påvirke da SFK foreslo å legge ned 10 av 22 konfliktrådskontorer.
– Ved mye mobilisering bidro vi til å beholde antall kontorer, med felles ledelse for en del av kontorene. Det er jeg også stolt av. I tillegg må jeg si at det har vært utrolig spennende å få være med på internt og eksternt informasjonsarbeid blant annet i redaksjonen til tidsskriftet Opp og Avgjort og i webredaksjonen.
Når vi spør Svein om hva han mener er de største forskjellene på konfliktrådet nå og tidligere trekker han frem to ting:
– Den største forskjellen er nok type saker. De første åra var 60 prosent av alle saker butikktyverier. I dag utgjør jo det en liten andel. Det var stor skepsis fra politikere om å behandle voldssaker i Konfliktrådet, spesielt vold i nære relasjoner. Tidligere jusitisminister Odd Einar Dørum nedla nærmest et forbud mot å behandle slike saker.
Den andre store forandringa er opplæring av meklere. De første åra var det kurs over to dager, der politiet hadde ansvaret for den ene dagen. Dessuten var forsamtaler litt uhørt, partene skulle helst framføre sitt budskap for første gang i meklingsmø